Arbeidet var et av verkene som ble utstilt under årets «Failure, Understanding, Care & Kunst)», og var installert i Nord-Norges første kiosk. 

Installasjonen består av tre filmer fra det påbegynte datasenteret på Sør-Jæren, fremvist på gamle DVD-spillere — og en robot fra 80-tallet på et lass poteter. Prosjektet avsluttet med flaggsermoni siste dag av utstillingen.

1984 var starten på roboten Magic Mikes lange liv på Tellus. «I am the atomic powered robot! Please give my best wishes to everybody!» har Mike påstått siden den gang. Et vesen som i 80-tallets tidsånd manifesterte håp og ideen om moderne teknologi som menneskets beste venn. 

Selv er jeg skeptisk.  Med år «2002» klistret på brystet, myser hen utover det det som for ikke lenge siden var vår fremtid, men som plutselig er vår nåtid. En dystopisk verden i cyberspace, millioner av døde og syke av en pest-liknende pandemi, og mennesker som lever ut hele liv i et menneskeskapt univers. 

Datasentre som vokser til over det ganske land med lovnader om hypotetiske arbeidsplasser, som grådig brer seg utover dyrkbar jord det har tatt flere hundre - ja til og med tusenvis av år å kultivere. Gigantiske bygg som dyrkes på jordsmonn i idyllisk natur, som har som oppgave å gi næring til vår stadige økende tilværelse i våre fiktive og overvåkede liv-fremfor å gi næring til stadig flere kropper i en overbefolket verden.

Magic Mike II er et vesen av fordums ideer og drømmer som nå henger igjen som spøkelser om hva som kunne vært. 

"Når kulturell innovasjon har stoppet og til og med gått bakover, [...] en av hauntologiens funksjoner er å fortsette å insistere på at det er fremtiden utover postmodernitetens endepunkt. Når nåtiden har gitt opp fremtiden, må vi lytte etter fremtidens relikvier i fortidens uaktiverte potensial."
— Mark Fisher