I Hannah Arendts verk, Vita Activa, skrevet på 50-tallet ble bioteknologi i formering som manipulering av embryoer for å dyrke frem en sterkere menneskerase drøftet. Hun, blant mange andre filosofer og tenkere, har drøftet denne tematikken langt bak i vår historie. Det moralske aspekt ved formering- som jo er direkte knyttet til kvinnen, og kvinnens reproduktive organer befinner seg i midten av skillet mellom religion og politikk, politikk og moral. Og oftest er det disse problemstillingene som preger debatten, mens selve kvinnehelsen forsvinner i skyggen av disse. 

Mine arbeid- og manifestering av disse politiske sakene tar særskilt for seg kvinnens reproduktive organer og kvinnehelse. For i all debatt om moral overdøves det liv som allerede eksisterer- nemlig den levende kvinnen. Vårt livgivende kjød stiller i annen rekke, ikke bare i tidligere historie, men også nå. Det er en allmenn aksept for at kvinner skal skades under fødsel. Ja, det er naturlig at vi revner, at organene våre skades og vi i prosessen i å skape liv i de fleste tilfeller etterlater oss med både fysiske og psykiske arr- og i de verste tilfeller tap av liv. Men hvorfor skal vi akseptere dette? De kvinnelige reproduktive organer er det minst utforskede området på menneskekroppen, på tross av at det er det mest vesentlige rent fysisk vi som homo sapiens har.